Hvorfor poteten er et genialt sted å begynne

Altså... her snakker jeg om å drømme om småbruk, men så sier jeg at du kan begynne der du er og at du kanskje får plass til mer enn du tror i pallekarmer. Men så hoppet vi selv i det...

Vi har faktisk gjort alt det jeg har snakket om tidligere i denne serien. Vi brukte den plassen vi hadde. Vi fylte vinduskarmer, pallekarmer, potetkrukker og til og med kompostbingen. Men... det ble skuffende få middager. Ikke fordi vi gjorde noe feil, men fordi småskala dyrking har sine naturlige begrensninger. Du får en smak av det, bokstavelig talt, men du blir ikke akkurat selvforsynt. Så ja, vi vokste ut av hagen vår. Og endte opp på et småbruk. Med et par plommetrær, noen bærbusker og noen jorder med gressproduksjon.

Det morsomme er at poteten ikke var et strategisk valg. Det var mannen som ville dyrke. Vi hadde snakket om bær, men av en eller annen grunn ble det potet. Kanskje fordi det virket enkelt? Kanskje fordi det var noe vi faktisk spiste? Kanskje fordi poteten er en sånn vekst som ikke gjør så mye ut av seg, men som likevel gir mye tilbake? I fjor hadde vi sju–åtte sorter som et slags prøveprosjekt. Vi hadde ikke tenkt å selge noe, vi skulle bare dyrke litt for oss selv og lære litt. Regnefeil og alt det der, det ble en suksess, og i år har vi utvidet arealet, men redusert antallet sorter.

Vår første potetåker

Poteten er i grunnen en perfekt læremester. Den er robust, men ærlig. Den tåler mye, men sier tydelig ifra når du har undervurdert den. Den gir deg en helt annen forståelse av jord og fuktighet enn det man får av en potetkrukke på verandaen.

Det er også noe veldig konkret med poteten. Den er ikke avhengig av at du har erfaring. Den er ikke avhengig av at du har store arealer. Den er ikke avhengig av at du har fancy utstyr. Den er bare avhengig av at du prøver. Og hvis du prøver, så får du noe igjen. Ikke nødvendigvis perfekte poteter, men poteter som smaker av innsats og jord og litt prøving og feiling.

Nå spiser vi gourmetpotet til middag hver dag. Ikke fordi vi lever et luksusliv, men fordi vi spiser de bittesmå som blir igjen etter sortering. De som butikkene kaller “perlepoteter” og tar en helt vanvittig pris for. Og de skadde selvsagt, de som har fått et hakk av greipa under høsting. Men de smaker akkurat like godt. Kanskje bedre faktisk enn butikkpotetene. Fordi vi vet hvor de kommer fra og at de er høstet med håndkraft og kjærlighet.

Det er kanskje det fineste med poteten. Den er ikke avhengig av å være perfekt for å være nyttig. Den er ikke avhengig av store arealer for å gi mestring.  Den trenger ikke være dyr for å være verdifull. Den er ikke avhengig av at du har erfaring. Den er en påminnelse om at mye av det vi tror må være komplisert, egentlig kan være ganske enkelt.

Vi er fortsatt små nok til å sette poteter for hånd. Det er mye kjærlighet i disse - jeg tror det kjennes på smaken!

Og hvis du drømmer om småbruk – eller bare vil kjenne litt på følelsen av å være nærmere maten din – så er poteten et veldig fint sted å begynne. Den gir deg en liten smak av det livet du kanskje lengter etter, uten at du trenger å flytte på deg. Og hvis du en dag gjør det, så lover jeg at du kommer til å smile litt når du står der med gjørme på støvlene og innser at du har gått fra tre potetkrukker til å spise “gourmetpotet” hver dag du også.