Den største misforståelsen om å dyrke egen mat

Jeg har tenkt mye på dette. Hva er det egentlig folk tror om det å dyrke sin egen mat. Ikke fordi jeg sitter med noen fasit – mer fordi jeg merker hvor mange av de samme tankene som går igjen. Hos andre, men også hos meg selv. Samtidig er det også noe som gjør at mange stopper der. Med tanken altså. Og jeg lurer litt på om det handler om at vi har gjort det større enn det trenger å være?

For det er fort gjort å tenke at det å dyrke egen mat betyr at man skal bli nesten selvforsynt. At det må være effektivt, gjennomtenkt og gi mening i et slags regnestykke. Hvor mange kilo får man ut av det, hvor mye sparer man, hva lønner seg å dyrke?

Jeg antok at det ville spare oss for penger. Jeg er ikke heeelt sikker på om det gjør det. Oppstarten koster mer enn man ser for seg, og det første året er man nok ikke i pluss. Og plutselig skal man utvide med drivhus, inngjæret område, flere frø og... 😂 Men jo mer jeg holder på, jo mer skjønner jeg at spørsmålet om penger kanskje ikke er det viktigste spørsmålet å stille. Hva sammenligner man egentlig med? Og hva verdsetter man?

Jeg trodde også at det ville være enkelt. Eller nei – jeg visste egentlig at det ikke var enkelt, men jeg trodde kanskje at "vanskelig" betydde noe annet enn det faktisk gjør. Det viser seg at vanskelig ofte bare betyr ukjent. Og ukjent blir kjent, sesong for sesong. Jeg kan ikke alt nå heller – langt ifra – men jeg kan mye mer enn jeg kunne for to år siden.

En av de tingene jeg ikke hadde tenkt så mye på på forhånd, var jorda. Jeg trodde man enten hadde god jord eller dårlig jord, og at det var liksom bare sånn det var. Men det viser seg at jord er noe man er med på å bygge. Det tar tid, men det er også et av de mest tilfredsstillende tingene med hele prosjektet – å se at komposten faktisk virker, at jorda gradvis blir løsere og mørkere og mer levende.

Og så er det alle de tingene som spiser av avlingen din før du rekker å høste den selv.

Vi hadde en gang en nabo som kom bort til ungene våre med to sukkererter – én til hver. Det var alt han hadde igjen. Rådyrene hadde tatt resten. Og han var så irritert at han ikke ville spise dem selv. Ungene spiste dem der og da, rett fra hånden hans, som om det var noe ganske spesielt. Det var det jo også, en meget limited edition!

Vi kjenner litt på det selv nå. Vi holder på å gjerde inn epletrærne vi podet i fjor, fordi rådyrene har vært innom der flere ganger allerede. Og kjøkkenhagen skal få skikkelig gjerde – vi tok dem på fersken med grønnkålen i fjor. Jeg elsker å ha rådyrene utenfor, men det er litt frustrerende også. Man legger ned arbeid og tanker og forventninger, og så kommer noen og spiser opp både blomster, trær og grønnsaker.

Sneglene er heller ikke å spøke med. I fjor tok de reddikene mine – alle sammen. Og blomkålen. Jeg var villig til å dele noen, men den ene perfekte blomkålen jeg hadde sett frem til i ukevis.. Akkurat da jeg tenkte at nå skal jeg ta den, så kom de meg i forkjøpet. Sneglemiddelet står forresten fortsatt i garasjen. Jeg vet ikke helt hva jeg ventet på der.

Jeg tror også det er fort gjort å tenke at alt må lykkes. At hvis man først setter i gang, så bør det i det minste bli noe ut av det. Men noe spirer ikke. Selv når det burde. Jeg har noen frø i auken nå som bare ikke gjør noe. De andre krukkene fra samme pakke er godt i gang, men disse... ingenting. Det er litt fascinerende, egentlig. Og litt irriterende.

Og så er det denne følelsen av å være for sent ute. Den kommer snikende hvert eneste år. Som om det finnes et tidspunkt man burde ha startet, og hvis man bommer på det, så er det bare å vente til neste sesong. Men det er jo sjelden så svart-hvitt. Heldigvis!

Kanskje det er den egentlige misforståelsen: at man tror man må være sikker på svaret før man begynner?

Man trenger ikke vite alt på forhånd. Man trenger ikke perfekt jord eller masse plass eller mange år med erfaring. Det meste lærer man underveis, av egne feil og av folk som har gjort de samme feilene før deg. De fleste som driver med dette deler gjerne – frø, kunnskap og tabber uten å blunke.

Den første gulrota man høster gjør noe med deg. Det er noe med å ha fulgt noe hele veien, fra frø til tallerken, som er vanskelig å sette ord på. En tomat plukket varm fra planten en julidag er rett og slett ikke det samme som en tomat fra butikken. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, men det er det bare ikke.

Innimellom spør jeg meg selv om det er verdt strevet. Og så kommer jeg ut i hagen en morgen. Og så glemmer jeg at jeg spurte.

Så mitt beste råd for å komme i gang med å dyrke: Ikke overtenk, du trenger ikke se enda fem instagramtips for å komme i gang. Bare forsøk. Frø er ofte mer villige enn man skulle tro når man hører på "ekspertene". Du må ikke nødvendigvis ha spesialjord og spesialpotter for å komme i gang (eller ha samlet druebeger og doruller gjennom hele året). Bare forsøk. Få noe i jorda og håp på det beste. Av og til lykkes det, andre ganger ikke. Men det er ikke sikkert det er din feil. Akkurat som at jeg ikke tar noe skyld for de frøene i AUKen som ikke spirer.

Er du i gang med noe selv? Eller vurderer du det? Si gjerne ifra i kommentarfeltet – jeg liker godt å høre hvor folk er i prosessen.