Hvis du går rundt med en småbruksdrøm

Det er litt fascinerende hvor mange som egentlig går rundt med en småbruksdrøm. Ikke nødvendigvis som en konkret plan, men mer som en tanke som dukker opp av og til. Kanskje når man går forbi en hage. Kanskje når man ser noen høner som tusler rundt i en innhegning. Eller når man står i butikken og plutselig begynner å lure på hvor maten egentlig kommer fra.

For mange starter det akkurat der. Med en liten følelse av at livet kanskje kunne vært litt mer håndfast. Litt mer ute. Litt mer jord under neglene. Litt mer mat man har laget selv. Litt mer oversikt over hva man faktisk lever av.

Kanskje har du allerede begynt litt. En pallekarm. Noen urter i vinduskarmen. Kanskje til og med poteter i en bøtte. Og så merker du at tankene begynner å vandre litt videre.

Hvis du kjenner igjen den tanken, er dette et fint sted å begynne.

Først: hva er egentlig et småbruk?

Ordet brukes litt forskjellig. Noen tenker på en liten gård med dyr og åkerlapper, andre på et hus på landet med litt ekstra jord rundt. I følge store norske leksikon er lite, selveid gardsbruk med opptil 35 dekar fulldyrka mark. (1 dekar er forøvrig det samme som 1 mål, altså 1000 kvm. Usikker på hvor mye det er? En fotballbane er ca 7 dekar)

Tradisjonelt har småbruk vært nettopp det navnet sier: et lite gårdsbruk, ofte så lite at det ikke kunne være eneste levevei for familien. Mange småbrukere har derfor alltid hatt andre jobber ved siden av.

Det er egentlig ganske betryggende informasjon. For mange som går rundt med en småbruksdrøm tenker gjerne at det må være alt eller ingenting. Men sånn har det egentlig aldri vært. Småbruk har historisk sett nesten alltid vært en kombinasjon av ting. Litt jordbruk. Litt annet arbeid. Litt det som trengs for å få livet til å gå rundt.

Så når folk i dag drømmer om småbruk ved siden av jobb, er det egentlig ikke noe nytt fenomen. Det er faktisk ganske tradisjonelt. Og sånn er det hos oss også: Småbruket er en del av livet, ikke hele livet.

Du trenger ikke en gård

Når man ser småbruk på Finn eller Instagram, kan det fort se ut som om det alltid begynner med et gammelt gårdstun, et stabbur og flere mål jord. Men i praksis begynner de fleste mye mindre. Mer hverdagslig. Kanskje med en pallekarm i hagen, litt salat i en krukke på terrassen, noen urter i vinduskarmen, kanskje til og med noen poteter i en bøtte.

Og over tid skjer det noe. Den ene pallekarmen føles ikke helt nok lenger. Man begynner å tenke på hvor man kunne hatt én til. Kanskje to. Man merker at det faktisk er ganske fint å kunne gå ut og hente noe man har dyrket selv.

Og så begynner tankene å vandre litt videre. Tenk hvis man hadde litt mer plass. Litt mer jord. Kanskje noen typer bær? Kanskje et drivhus? Og noen høner.

Det går også noen litt morsomme teorier på internett om at surdeig er en slags inngangsport til småbruk. Først baker man brød. Så begynner man å dyrke litt urter. Plutselig står man og vurderer høner i hagen.

Jeg skal ikke si at det stemmer helt. Men det er i hvert fall en del av oss som kan kjenne oss litt igjen i utviklingen...

For småbruksdrømmen vokser sjelden fram som en stor plan fra starten. Den kommer ofte som en ganske naturlig fortsettelse av noe man allerede gjør litt av. Og det er kanskje nettopp derfor så mange kjenner på den tanken? De er allerede litt i gang.

Det første som skjer når du begynner

Når du først har sådd noe, skjer det noe, du begynner å følge med på en annen måte. Plutselig betyr værmeldingen noe mer enn om du skal ta med paraply. Du bryr deg om at det faktisk var minusgrader i natt. Om det kom regn akkurat når du hadde tenkt å gjøre noe ute. Og hvor sola treffer i hagen.

Du begynner også å lure på hvorfor noe vokser som bare det – mens noe annet bare står der og ser litt fornærmet ut i flere uker.

Og så oppdager du små ting du aldri egentlig har tenkt over før. Som at høner for eksempel elsker det grønne fra gulrøtter hvis du kaster det inn til dem. Men gulrot? Den kan du bare glemme. Den blir liggende urørt, enten den er rå eller kokt. Sånn lærer man etter hvert. Men hvorfor lot de gulrøttene stå i fred på åkeren når de gjerne spiser det grønne når de får det servert? Det er fortsatt et mysterium.

Så man prøver. Noe fungerer, noe gjør det ikke. Og så justerer man litt til neste gang.

Naturen bestemmer tempoet

En annen ting mange oppdager ganske raskt, er at naturen opererer i sitt eget tempo (og det passer sjelden med min kalender 😅)

Frø spirer når forholdene er riktige. Planter vokser når temperaturen og lyset tillater det. Noen år blir gode, andre ikke fullt så gode. Det er ikke alltid så mye man får gjort med det. Noen ganger går ting helt fint uten at man egentlig gjør så mye riktig.

For folk som er vant til kalenderstyrte prosjekter og tydelige framdriftsplaner, kan det være både frustrerende og ganske befriende. Man kan planlegge så mye man vil, men det hjelper lite å stå og stirre på en plante og håpe at den skal bli klar litt fortere fordi det passer bedre inn i uka di. Statusoppdateringer og justering av milepæler finnes det lite av her.

I stedet må man ut og se. Gå en runde i hagen. Ta opp en potet og sjekke. Kikke på blomkålen og lure på om den egentlig burde vært høstet i går.

Etter hvert lærer man seg å lese litt av det man ser. Men det tar tid. Det er jo ikke så rart – det er forskjell på å være tredje generasjons bonde som har vokst opp med dette, og å være en som plutselig står der med jord under neglene og prøver å finne ut av det underveis.

Så man gjør det de fleste småbrukere gjør: man prøver, bommer litt, lærer litt – og blir forhåpentligvis litt klokere til neste sesong.

Småbruk handler sjelden om selvforsyning

En av de vanligste misforståelsene om småbruk er at målet er å produsere all maten selv.

Det høres fint ut i teorien, men i praksis er det et ganske stort prosjekt. De fleste småbruk handler derfor ikke om full selvforsyning, men om noe litt mer beskjedent – og kanskje mer realistisk.

Å dyrke litt. Å lære litt. Å forstå litt mer av hvordan mat faktisk blir til.

Og kanskje å oppdage at en tomat fra egen plante smaker overraskende mye mer tomat enn den fra butikken.

Jeg vokste opp med uttrykket «man tar ikke med seg poteter til Frosta». Frosta ligger på andre siden av fjorden og er kjent for potetdyrking, så poenget var at der trenger man ikke komme drassende med poteter.

Det viser seg at man fint kan ta med poteter til Frosta. For når du har poteter liggende hjemme som du har dyrket selv, gjør det nesten fysisk vondt å kjøpe poteter i butikken – selv om du egentlig vet at du kommer til å bruke opp lageret før neste sesong og må kjøpe senere uansett.

Det er kanskje en liten ting. Men det sier også noe om hva som skjer når man begynner å dyrke litt selv. Man ser på mat på en litt annen måte.

Begynn der du er

Hvis du går rundt med en småbruksdrøm, har du kanskje også stilt deg selv spørsmålet: Skal jeg faktisk satse på dette? Det er jo ikke en liten avgjørelse. Å flytte, kanskje få lengre vei til jobb, endre hverdagen ganske mye.

Vi gikk egentlig ganske all-in da vi først bestemte oss. Men folk er forskjellige, og det er ikke sikkert det er riktig vei for alle. Mitt beste råd er egentlig å være litt løsningsorientert og se hva som kan la seg kombinere med livet du allerede har. Du trenger ikke si opp jobben, pakke sammen livet og flytte til et småbruk langt unna alt du kjenner for å komme i gang.

Samtidig er det ikke sikkert du har lyst til å fylle opp hele hagen med pallekarmer eller gjøre om plena til hønsegård. Kanskje er det heller ikke praktisk der du bor nå. Men småbruksdrømmen kommer jo sjelden ut av ingenting. Hvis du drømmer om småbruk, har du sannsynligvis allerede funnet ut at du liker å dyrke litt selv.

Det hadde i hvert fall jeg. Jeg har aldri hatt spesielt grønne fingre. Den eneste planten jeg egentlig fikk til tidligere, var orkideer. Men så begynte vi å dyrke litt mat, og det viste seg å være noe helt annet.

Så kanskje handler ikke første steg om å ta et stort valg? Kanskje handler det mer om å fortsette i den retningen du allerede er på vei. Dyrke litt mer. Lære litt mer. Finne ut hva du faktisk liker ved det.

For hvis den dagen kommer hvor du faktisk vurderer et småbruk, er det ganske fint å vite at du liker selve hverdagen også – ikke bare tanken på den.

Hvis du går rundt med en liten småbruksdrøm selv, kommer jeg til å skrive mer om dette framover. Om hvordan man kan begynne i liten skala, hva som faktisk fungerer i praksis – og alt det vi fortsatt lærer underveis.

Vil du få beskjed når nye innlegg i serien kommer, kan du melde deg på nyhetsbrevet.

Og hvis du er nysgjerrig på hvordan det hele startet for oss, finner du historien på Instagram. Åpne de festede innleggene og les dem fra høyre mot venstre, så får du hele historien.