Jeg forventet halvparten, men fikk noe helt annet
- Abelone L. Byrkjedal
- for 4 døgn siden
- 4 min lesing
Jeg hadde sagt til meg selv at jeg ville være fornøyd om halvparten klekket. Det er jo det fornuftige å si, første gang man prøver seg på noe sånt. Lavt forventningsnivå. Realistisk innstilling. Ingen skuffelser. Resultatet ble 20 av 24 🥳
Det er jo egentlig ganske teit med et sånt mål. Det er jo ikke som om jeg kan påvirke det i noen særlig grad. Jobben er gjort før jeg legger eggene i rugemaskina. Og den er automatisk, så det eneste jeg trenger gjøre er å passe på vannstanden (at det ikke er en vanntank hvor det er lett å se på en "helautomatisk" maskin er et mysterium! Det hadde ikke vært vanskelig å få til!). Men ja, jeg hadde lave forventninger. For den gikk jo selvsagt tom for vann både en og to ganger. Så jeg var redd jeg hadde ødelagt alt og at ingen kyllinger nå ville klekke.
Det tar 21 dager, altså tre uker, fra man begynner ruging til de klekker. Ned andre ord god tid til å forberede seg. Før påske kjøpte jeg mat til de potensielle kyllingene. Men tidlig i uka kom det plutselig over meg: jeg hadde glemt å kjøpe vannautomat og fôrbeholder til kyllingene. Å gå på butikken uten handleliste... Jeg stakk innom Bondekompaniet igjen for å rette opp tabben – og der fant jeg noe jeg ikke ventet. En kyllingmor! Nettet hadde sagt utsolgt, så planen var å flytte varmelampa som hønene har hatt i vinter. Men der stod det altså hele tre stykker. Det er jo veldig mye enklere enn å få opp en krok i taket, så jeg tok selvsagt med en. Den er beregnet til 15–20 kyllinger. Veldig uspesifikt, det er ganske stor forskjell på 15 og 20? Anyway, at jeg kjøpte bare en viser vel at det ikke akkurat var overdreven optimisme fra min side.
Fra pessimisme til pip - de første kyllingene var her
Torsdag morgen bar jeg PC og kaffekopp ut til kontoret i garasjen som vanlig og satte meg ned for å starte dagen. Men det var noe med lyden. Det var mye piping – mer enn vanlig. Vi hører jo av og til fuglekvitter der ute, så jeg tenkte ikke så mye over det i starten. Men det ble ikke stille, og mens jeg ventet på at datamaskinen startet opp, kikket jeg inn i rugemaskinen. Det hadde gått 21 dager, jeg visste at det kunne skje i dag, men... Det kan vel ikke være derfra pipingen kommer? Jo! Det var! Der lå de første kyllingene og ventet.
De neste dagene fulgte jeg spent med. Det var ikke få turer ut på kontoret for å se på kyllinger og egg. Og egg etter egg åpnet seg, og de fleste kom greit til verden. Men de siste, de som klekket på lørdag, så ordentlig slappe ut. Jeg fryktet det verste, og jeg lurte på om de ville klare seg. Men jammen klarte de seg de også! Alle sammen er nå i god form og er ikke til å skille fra de som kom to dager tidligere.
2 raser og 20 kyllinger - hvem er hvem?
Så der sitter jeg nå med 20 kyllinger, 10 cream legbar og 10 jærhøns, og en kyllingmor som akkurat strekker til. Muligens var det optimistisk å ha to raser samtidig også, for jeg er faktisk ikke helt sikker på hvem som er av hvilken rase. 🙈
Jærhønsene er faktisk den rasen jeg hadde lyst på i utgangspunktet. Den eneste norske rasen, perfekt for våre forhold. Da hønehuset stod ferdig var det bare ett problem: ingen jærhøns å oppdrive. Så det ble andre raser i stedet, og Isa brun har vist seg å være særdeles hyggelige høner å ha med å gjøre, så da jeg skulle fylle på flokken etter haukeangrepene ble det flere slike. Men jærhønsene har jeg hatt i bakhodet hele veien.
Nå har jeg dem endelig – og jeg er spent. De skal visstnok være ganske sky av natur, så her er det tvangskosing som gjelder. Hver dag. Slik at de venner seg til oss og til å bli håndtert. Det er nok ikke alle kyllingene som setter like stor pris på det ennå, men de får bare venne seg til det.
Cream legbar gleder jeg meg også til å følge. De legger blå egg og er kjent for å ha god personlighet. I følge algorimen min er det helt normalt å begynne å samle høner basert på farge på eggene. Jeg vurderer allerede om jeg skal få tak i grønne egg til neste klekking 😅
Begge rasene er såkalt autosexing – kjønnet skal i prinsippet kunne ses allerede fra klekkedagen. Man kan se enten på dunfargen eller på vingene. Hønekyllingene får lengre vingefjær raskere enn hannene. I teorien hadde jeg altså kunnet sortere dem fra dag én. I praksis stod jeg der og stirret inn i kassa uten å klare å se forskjell på noen av dem – og straks jeg tror jeg har funnet én, blander de seg igjen. Sannheten får nok vise seg av seg selv, når kammene begynner å vokse og noen av dem forsøker seg på noe som minner om galing. Jeg gruer meg litt til den tid kommer, for det er begrenset hvor mange haner vi kan ha. Jeg vet hva det innebærer, og i teorien er det lett. I praksis blir det trolig satt ut til mannen.
Hva skjer videre?
De neste ukene handler om å vokse seg store nok til å klare seg uten varme, gjøre dem vant til oss, og å finne ut hvem som er høne og hvem som er hane. Foreløpig bor de inne på kontoret, men det blir nok en liten mellomstasjon i grisehuset mens vi forvandler sauehuset til nytt hønehus.
En liten oppdatering siden dette ble skrevet: vi er nå 19. Det skjer, selv når man er forsiktig, og det er en del av det å ha dyr. Jeg gjorde en tabbe, og jeg føler meg helt forferdelig! 😭De resterende 19 har det til gjengjeld så godt at de begynte å rømme – flere kyllinger klatret opp på kyllingmoren og hoppet derfra og ned på gulvet. Kassa er derfor allerede oppgradert med mer plass og høyere kanter. De setter tydeligvis pris på det.
