Den dagen jeg måtte bruke brekkjern i hønsehuset
- Abelone L. Byrkjedal
- for 12 minutter siden
- 3 min lesing
Årets siste dag – da er det ganske normalt å se tilbake på året som har gått. Om du er som meg, er du midt mellom at året har flytt avgårde og det er leeeeenge siden januar. Så jeg tok en kikk i kamerarullen for å se hva som har skjedd, og dette året har jammen vært innholdsrikt! Bare se:
Nå bor vi på et småbruk, ikke bare et hus på landet! Jeg har til og med lagt til tittelen småbruker på linkedin. Det å vise oss fram og gjøre det offisielt, å si at vi har noe til salgs, det er utenfor komfortsonen vår. (For ikke snakke om prising og faktisk ta betalt – det er ubehagelig det!). Vi har drivhus, vi selger poteter og syltetøy og vi har mange planer for neste år! (Vil du være først til å vite hva som skjer? Da bør du melde deg på nyhetsbrevet 😉)
I det siste har jeg fått opp mange poster på sosiale medier om at 2025 har vært et forferdelig år og folk gleder seg til å legge det bak seg. Jeg kjenner meg ikke igjen. For meg har 2025 vært et fantastisk år. Jeg er på riktig sted og på riktig vei.
Å gå fra å være byjente til gårdskjerring har vært interessant og lærerikt. Jeg setter nok mer pris på bonden nå som jeg selv vet hvor mye arbeid det er bak matproduksjonen. Det er ikke helt det samme å sette tre poteter i en bøtte som å få tørråte i potetåkeren og måtte kutte ned for harde livet for å hindre at det gikk ned i potetene. Eller se den perfekte blomkålen bli spist av snegler mens de to som ikke var så fine står urørt (og sneglemiddelet som jeg burde ha brukt står fortsatt uåpnet i garasjen 😅)
Livet på et småbruk stadig byr på overraskelser. Som i dag hvor jeg bare skulle fylle på mat til hønene og hente egg, men oppdager at Mary sitter fast i ei verpekasse. Så en rask tur i hønsegården ble til redningsaksjon med brekkjern. (Hun har det for øvrig fint, ingen synlige skader, men var ganske sulten da jeg endelig fikk henne løs).
For meg som egentlig er en planlegger, er det fascinerende hvordan ting bare dukker opp og velter alle planer – og hvordan jeg sakte, men sikkert lærer å leve greit med det. Ikke alltid elegant. Ikke alltid med ro i stemmen. Men med en voksende forståelse for at dette livet ikke lar seg optimalisere helt bort.
Her er det sjelden lineær fremdrift. Det er mer rykk og napp. Litt jord, litt kaos, litt mestring. Noen dager handler mest om å redde det som kan reddes. Andre dager om å innse at slaget er tapt, og notere seg mentalt hva man gjør annerledes neste år.
En god dag er når jeg kan legge meg sliten i kroppen og ikke bare i hodet. Når trøttheten kommer av faktisk arbeid, ikke bare beslutninger, skjermtid og tankespinn. Når det er tydelig hva jeg har brukt dagen på – selv om resultatet kanskje ikke synes så godt for andre enn oss.
Jeg tar med meg mye fra dette året. Mer respekt for tempo. Mer ydmykhet for naturen. Litt mindre behov for kontroll. Og en ganske stor trygghet i at vi er på rett vei, selv når veien svinger mer enn planlagt.
2026 ligger der fremme, full av planer, idéer og sannsynligvis en del overraskelser. Noe vil bli akkurat som vi håper. Mye vil bli annerledes. Og det er helt greit.
Riktig godt nytt år!
