Jeg finner ikke høna mi

Det er noe eget med å bo på småbruk. Man kan starte dagen med en kaffekopp og gode intensjoner – og likevel ende opp med å løpe rundt i bekmørket, ropende på en høne.

Jeg fikk streng beskjed for en stund siden: Du kan ikke si sånne ting som “jeg har skaffet høne-avløser”. Folk tenker visst i helt andre baner. Så her kommer en liten presisering før noen tar fram voksenhumoren: Jeg mener det helt bokstavelig. Jeg fant faktisk ikke høna.

Mørket kommer fort for tiden. Jeg trodde at dyr har noen naturlige instinkter som holder dem trygge, men nei. Hønene har ikke skjønt at når det skumrer er det på tide å komme seg hjem (så mye for lys i hønehuset som skrur seg på før mørkets frambrudd - bortkastede penger!) Resultatet? De rekker ikke alltid hjem før mørkets frambrudd - og da finner de av en eller annen merkelig grunn ikke veien hjem lenger! 🤷🏻‍♀️ Det gjør at jeg (og ufrivillig også resten av familien) driver med kveldsversjonen av gjemsel: leting etter høner med hodelykt.

I går var nesten alle på plass. Bortsett fra Isadora. Yndlingshøna mi, den som er tammest og mest nysgjerrig. Hun var søkk vekk. Ikke i steinrøysa, ikke i trappa der jeg har funnet henne før, ikke under vedskjulet. Gutta og jeg ruslet rundt i minus fem, hutret, ropte og lokket forgjeves.

Og du vet den følelsen… når det er litt for stille. Når man vet at det finnes ørn her. Når man prøver å være rasjonell, men fantasien løper løpsk. Jeg var sikker på at dette var slutten.

Men småbrukslivet er fullt av overraskelser. Og Isadora dukket opp i formiddag, fornærmet og kald, som om dette var vår skyld. Så i dag har jeg googlet AirTag høner. Det er visst ikke vanlig å merke dem slik 😂

Isadora og Elisabeth har fast soveplass ute i hønsegården. Ikke på vaglene inne, der det finnes god plass i alle høyder. Nei da. De sitter ytterst på toppen av en stige. Med hodet vendt inn mot veggen. Det ser ut som to små fjærballer som synes verden er ganske grusom og de helst vil stikke av. Jeg trodde de ville trekke inn når det ble kaldt, men de holder ut. Og hver kveld kikker jeg på dem og lurer på om jeg burde bære dem inn? Magefølelsen sier ja. I hvert fall når temperaturen sniker seg ned mot blått område.

Alt dette skjer, selvsagt, mens jeg egentlig skulle ha konsentrert meg om julemarkedforberedelser. Det pakkes, pyntes, bakes og organisers – og jeg hadde definitivt ikke tid til å lete etter en halvveis frossen diva av en høne i går kveld. Men småbrukslivet bryr seg ikke om to-do-lister. Det serverer sine egne prioriteringer.

Så ja. Jeg fant høna mi. Eller… hun fant meg.

Nå gjenstår bare å finne roen før julemarkedet i morgen. Og kanskje en måte å forklare folk at det er helt normalt å bruke en del av kvelden på å lete etter høner i mørket.

Neste uke er det sikkert noe nytt – småbruket har alltid en ekstra scene i bakhånd.