Har du klave, får du ku: Vår vei inn i birøkting og jakten på bifolk

Foreldrene mine pleide å si det: "Har du klave, får du ku". Nøyaktig hvor den kua skal komme fra, eller hvordan logikken henger sammen, vet jeg fortsatt ikke. Jeg burde sikkert ha spurt dem før det var for sent. Men uttrykket har satt seg – og nå har det fått ny relevans.

For nå har mannen og jeg gått på biekurs. Vi har vært på praksis annenhver uke, og været har vært… vel, la oss si at det har vært mer «kose seg inne med kakao»-vær enn «åpne bikuber og lære noe»-vær. Biene har holdt seg inne. Det har vært kaldt, det har regnet og blomstringen kom sent i gang. Teorien kan vi derimot ganske godt. Vi har til og med tatt kompetansekurset og er nå sertifiserte birøktere. På papiret, i alle fall.

Vi har kjøp bikuber

Så da tenkte vi: Nå hopper vi i det. Nå skaffer vi oss bier. Eller – i det minste kuber.

Og dermed står det nå et imponerende tårn i garasjen. «Fullt» er kanskje å ta i, garasjen er stor, men det er i hvert fall et syn. Utfordringen nå er å få tak i selve bifolket. Vi har vært i kontakt med en birøkter som lover å si ifra når han har noen til salgs. Han tipset også om å legge ut en forespørsel i en Facebook-gruppe, men etter halvannen uke står jeg fortsatt og banker på døra uten å bli sluppet inn. Og det er jo litt sånn – når du først har fått klave, jeg mener bikuber, da blir man plutselig veldig utålmodig.

Jeg vet jo at det tar tid å avle fram nye dronninger. På kurset har vi sett stor svermetrang, og det er kan være positivt for oss: Mer svermetrang betyr flere avleggere. Det negative er at birøkterne da er ute i bigården og håndterer sverming, ikke inne på Facebook og godkjenner nye medlemmer.

Vi planlegger å skaffe oss ett par kuber med Buckfast. Det er samme type som står i den nærmeste bigården, og dermed innenfor flyradiusen til våre fremtidige bier. De er kjent for å være rolige, snille og produktive. Det høres lovende ut for to ferske birøktere som fortsatt har mer teori enn praksis.

Det er kanskje litt lite med to. Men vi vil jo begynne forsiktig – få inn rutiner, lære oss å lese biene, og ikke stå der med fem kuber og null oversikt. Det er tross alt lettere å gjøre feil når man har færre å gjøre dem på. Og så kan vi heller øke etter hvert, når vi faktisk vet hva vi driver med. Risikoen er selvsagt også høyere også med få. Dreper du dronninga, så har du ingen kube.

Så vi håper at vi får til noen avleggere etter hvert. Ikke fordi vi skal bli store, men fordi det er noe eget med å bygge opp et bifolk fra bunnen av. Men først må vi ha bier å lage avleggere av. Så foreløpig står kubene der. Vi er i alle fall klare. Eller... Vi har ikke slynge enda. Det føles litt ambisiøst å planlegge produksjon av honning når vi ikke engang har bier. Så en ting av gangen. Kubene er i alle fall klare.

Det er forresten mulig jeg overtenker dette med renraset. Dronningen vi kjøper kommer jo ferdig parret. Men så er det neste generasjon da... I løpet av livet flyr dronningen ut av kuben en (1!) gang for å parre seg. Hun møter 10-20 droner som hun parrer seg med, og så holder det for resten av livet. Og joda, man kan få sinte Buckfast og snille brunbier. Men det er litt større sjanse for at du får noe som likner rasebeskrivelsen dersom de er renraset. Og her på Hjelmeland har vi faktisk parrestasjon for Buckfast - noe jeg tenker er en god grunn til å holde seg til det.

Vi har kuber. Vi har kurs. Vi har tålmodighet. Eller, vi jobber med tålmodigheten. Men har du klave, får du ku. Har du bikuber, får du bier. Det er i hvert fall håpet. Så hvis du kjenner noen som har Buckfast til salg, ikke nøl med å gi meg et tips!