Fra skadde poteter til kjeks i butikkhylla

Det begynte egentlig ikke med at vi hadde veldig lyst til å lage potetkjeks. Det begynte med at fryseren var full.

Våre poteter plukkes for hånd og sorteres nøye

Vi har laget pommes frites av poteter som har skader og derfor ikke kan selges. De er for gode til å kaste, men ikke pene nok til å legge i en pose og ta betalt for. Pommes fritesen har vi fryst ned til eget bruk, og det fungerer helt fint. Problemet er bare at en fryser har en ganske tydelig begrensning: Før eller siden er den full. Og nå begynner vi å nærme oss «før eller siden».

Og fortsatt har vi poteter som må brukes. Derfor har vi begynt å se etter flere måter å bruke potetene på.

Alt kan ikke havne i fryseren

Lomper og lefser er én mulighet. Potetlomper er godt, og det er absolutt noe vi har lyst til å prøve mer på. Men vi har litt blandede erfaringer med hvordan slike produkter holder seg etter frysing. Og hvis løsningen på alle råvarene våre er å lage noe nytt som også må fryses, har vi egentlig ikke løst problemet: Det er fortsatt fullt i fryseren.

Det vi trenger, er flere ting som kan oppbevares i romtemperatur. Og da dukket tanken på potetkjeks opp. Kjeks kan holde seg lenge uten å ta opp plass i fryseren. De kan lages av poteter som ellers ikke ville blitt solgt. Og ikke minst: De kan passe godt sammen med geléene våre.

Plutselig var ikke potetkjeks bare et forsøk på å bli kvitt noen skadde poteter. Det kunne faktisk bli et produkt som hører hjemme sammen med resten av Ryfylkesnop. I hvert fall hvis vi klarte å lage noen som var gode.

Første forsøk gikk nesten etter planen

Første forsøke med potetkjeks. Smaker nydelig, ble litt små

Kunstig intelligens ga meg en  oppskrift. Jeg tok noen potetrester etter middagen og satte i gang. Deigen skulle hvile i kjøleskapet før den ble kjevlet ut. Alt for tørr! Men KI visste råd: til sett ett par teskjeer vann og se om ikke den blir smidigere da. Jeg tok en spiseskje...To spiseskjeer vann er betydelig mer enn to teskjeer, viste det seg. 😅 Deigen ble dermed litt mer samarbeidsvillig enn ønskelig, på den måten at den gjerne ville feste seg til absolutt alt. Jeg fikk reddet den med litt ekstra bokhvetemel under utkjevlingen. Så stoppet nedtellingen på stekeovnen, og dermed vet jeg heller ikke helt nøyaktig hvor lenge kjeksene stekte. Med andre ord: Ikke verdens mest etterprøvbare første forsøk.

Men kjeksene ble sprø. Og enda viktigere: De ble gode. Halvparten fikk bare litt salt på toppen. Resten fikk pizzakrydder. Så tok vi dem med til testfamilien for å finne ut om det bare var vi som syntes dette fungerte. Jeg valgte nemlig å lage disse naturlig glutenfri, men vi er vant til glutenfri produkter, ville det også falle i smak blant folk som ikke er vant til det?

«Jeg ville kjøpt dem»

Testfamilien er riktignok ikke verdens mest uavhengige testpanel. Men de er ærlige nok til å si fra dersom noe ikke smaker godt. De klarte ikke å bli enige om hvilken variant som var best. Noen foretrakk den enkle med salt, mens andre likte pizzakrydderet best. Det er kanskje egentlig et ganske godt tegn? Men dommen de faktisk var enige om: «Jeg ville kjøpt dem.» De har allerede ytret ønske om å få noen pakker til jul, så vi kan vel si at kjeksene besto den første, svært uformelle markedstesten?

Men veien fra «disse var gode» til «disse kan vi selge i gårdsbutikken» er litt lengre enn man kanskje skulle tro.

Godt er ikke det samme som klart for salg

Skal man finne næringsinnhold må alt veies og måles underveis. Og hvilken form fungerer best?

Først må jeg klare å lage de samme kjeksene én gang til. Det høres kanskje enkelt ut, men når den første deigen fikk feil mengde vann, ble reddet med ekstra mel og hadde en litt ukjent steketid, har vi ikke akkurat en ferdig oppskrift ennå. Vi må finne riktig tykkelse, temperatur og steketid. Resultatet må bli det samme hver gang – ikke bare når vi har flaks.

Og så må vi finne ut hvor lenge kjeksene faktisk holder seg sprø og gode. Den første holdbarhetstesten gikk ikke helt etter planen. Kjeksene var så gode at vi spiste dem opp før vi rakk å finne ut hvor lenge de holdt seg. Det er jo et lovende resultat. Bare ikke et spesielt vitenskapelig et.😂

Vi må også finne emballasje som beskytter dem mot fuktighet, regne ut næringsinnholdet og lage en korrekt ingrediensliste og etikett. Først da kan vi begynne å vurdere om de er klare for butikkhylla.

Og selv da gjenstår det viktigste spørsmålet: Har andre enn oss og den muligens noe inhabile testfamilien lyst til å kjøpe dem?

Ikke alle gode ideer trenger å bli et produkt

Det foregår ganske mye prøving og feiling på kjøkkenet for tiden. Nye smaker på isen skal testes. Oppskrifter må justeres. Emballasje må fungere. Produktene må tåle å stå i butikken, og vi må klare å lage dem igjen uten å begynne helt på nytt hver gang.

Noen forsøk blir gode med én gang. Andre trenger flere runder. Og noen ideer får bare være gode ideer som ikke passer akkurat nå. For målet er ikke å fylle butikken med flest mulig forskjellige varer. Målet er å finne gode måter å bruke det vi dyrker og har tilgjengelig på – og lage produkter som faktisk passer sammen.

Potetkjeksene har i hvert fall kommet et steg videre. De bruker poteter som ellers ikke ville blitt solgt. De trenger ikke plass i fryseren. De passer til geléene våre. Og testfamilien har allerede lagt inn en uformell julebestilling.

Nå gjenstår det bare å gjenta oppskriften, finne ut hvor lenge de holder seg – og denne gangen forsøke å ikke spise opp hele holdbarhetstesten.😂

Charcuterie-brett er en enkel, men imponerende måte å servere småmat på.