Fra kaos i bedet til ro i kroppen

Den siste gulroten er dratt opp av jorda. Litt skjev, helt utenfor EU standarden, men helt perfekt på sitt vis. Og med det er årets dyrkesesong offisielt over.

Det har vært gøy – og lærerikt, for å si det mildt. Teori og praksis er ikke alltid det samme, det er ganske mye man må lære mens må står med jord til knærne, snegleangrep på redikkene og høner i blomsterbedet.

Jeg har lært at gulrøtter kan sprekke, at snegler er like glad i blomkål og reddiker som meg, og at det er en hårfin balanse mellom perfekt blomkål og en som bestemmer seg for å gå i stokk.

Årets morsomste gulrøtter

Jeg har lært at tørråte ikke bare er for poteter, men også for tomater. At det finnes sjokkerende mange skruer i et drivhus (og at det hadde vært den perfekte rehabiliteringen etter hjerneslag; finmotorikk, kognitive evner, synstrening og balanseutfordringer. Selv om jeg til tider synes det er vel mye skruer er dette mye morsommere enn de øvelsene jeg ble satt til den jeg trente meg opp igjen). Også har vi (igjen) lært at tomatene bør plantes mye tidligere enn vi tror. De er fortsatt grønne. Heldigvis overlevde de stormen Amy, så helt galt gikk det ikke. Fortsatt lyst og varmt nok til at jeg kan høste tomater, håper det holder seg en liten stund til (så jeg slipper å fylle kjøkkenbenken med tomater til modning)

Inne har vi chili og sitrontrær som snart tar opp halve stua - jeg later som jeg hadde planlagt vinterhage. Vinduene er i alle fall store nok til det. 😉 Jeg liker tanken på at det fortsatt vokser noe, selv om sesongen ute er over. Men jeg gleder meg til de kan flytte til drivhuset.

Likevel, når jeg ser tilbake, føles det ganske fint. Vi har dyrket vår egen mat. Spist det vi har sådd. Lært masse. Feilet litt. Ledd mye. Og det er kanskje akkurat sånn det skal være? Neste år vet vi litt mer. Jeg tror egentlig det er derfor jeg liker dette så godt. Det er aldri ferdig, aldri likt som året før. Man lærer litt mer for hver sesong, men samtidig begynner man alltid litt på nytt. Nye frø, nye planer, nye feil som skal oppdages på nye måter.

Om noen måneder står jeg der igjen med frøposer, notatbøker og ambisiøse planer for våren. Da har jeg garantert glemt hvor mye jord som endte i vaskemaskinen i år – og hvor mange skruer som fortsatt mangler i drivhuset.

Men akkurat nå føles det fint å bare si: vi kom i mål. Sesongen er over, og jorda får hvile. Det gjør vi også – i alle fall til februar. 😉

Har du også lært noe nytt (eller glemt noe viktig) i år?