Fra helvetesmåned til høysesong

Mars, ja. Holy moly – vi er der allerede.

Det slo meg i dag at jeg før pleide å kalle mars for helvetesmåneden. Ikke fordi noe var galt, men fordi alt skjedde samtidig. Begge ungene har bursdag med to ukers mellomrom (jeg pleier å spøke med at jeg misforsto konseptet «to tette» litt), og alle som har hatt barnebursdager vet jo at det er… intenst. Når de i tillegg går i barnehage og småskolealder, kommer gjerne vennebursdagene på løpende bånd også. Og så familiefeiring oppå der igjen. Jeg gjorde det heller ikke enkelt for meg selv – vi hadde alltid bursdagene hjemme. Så ja. Mars var intens.

Nå er ungene store, og kalenderen ser annerledes ut. Men mars er fortsatt en måned der mye starter samtidig. Bare på en helt annen måte.

Framdriftsplanen vår akkurat nå er ganske tettpakket. I løpet av de neste ukene skal jeg etter planen bli ferdig med inngjerdet grønnsakshage. Altså: gjerde rundt hele kjøkkenhagen, ferdig monterte kasser, klart for jord og planting. I praksis har jeg gått tom for materialer, og været har vekslet mellom for frossent og for vått til at det har vært mulig å verken bygge gjerde eller sette kassene på plass der de faktisk skal stå. Typisk vår. Men den følelsen når noe du har sett for deg lenge, endelig er på gang – den er ganske fin!

Samtidig står potetsesongen og banker på døra. Mannen skal snart i gang med pløying og jordbearbeiding, slik at potetåkeren er klar når vi kommer hjem fra påskeferie. Vi ønsker å få potetene tidlig i jorda. Ikke fordi de må, men fordi det gir dem et forsprang. De får utnyttet vårfuktigheten i bakken, de rekker å etablere seg godt før sommeren. Det sies at det gir både tidligere avling og fin knollstørrelse. Men også for å unngå råte. Det var fortvilende da den kom i fjor. Men hvis potetene kommer tidlig i gang og får vokse i den kjølige vårperioden, rekker de å utvikle seg før de fuktige sensommerukene der sykdomstrøkket gjerne øker. Vi krysser fingrene! Og så er det noe med roen i det også. Når potetene er satt, føles sesongen i gang på ordentlig.

Og så var det kyllingene, da. For jammen skal det bygges kyllinggård også. Rugeegg er bestilt, så her finnes det faktisk en tidsfrist. Små pipende liv har en tendens til å dukke opp når de selv mener tiden er inne. Store forsinkelser er derfor ikke ideelt (men i verste fall får de midlertidig adresse i kjøkkenhagen – jeg ser allerede for meg kaoset 😂).

Oppå dette igjen skal vi ut i praksis i bigården. Planen er at vi skal få våre egne bier i løpet av sesongen. Et naturlig neste steg i det vi bygger opp her. Litt mer summing, litt mer liv, litt mer av kretsløpet på plass. Det er egentlig bare et spørsmål om når de flytter inn.

Og det rare er at jeg egentlig aldri har vært noe honningmenneske. Jeg har tenkt at jeg ikke liker honning. Men på birøkterkurset har vi fått smake ulike typer – fra lys og mild til mørk og aromatisk – og jammen er det forskjell. Plutselig kjente jeg jo at jeg liker honning. Ikke all honning, men noe honning. Og det er jo litt fint i seg selv: at noe jeg trodde ikke var mitt, faktisk er det. Kanskje særlig når jeg vet at den etter hvert kan komme fra egne bikuber, fra blomstring her rundt oss.

Så ja. Mars er fortsatt en måned der mye skjer samtidig. Men nå er det ikke barnebursdager og kakefat som fyller dagene, men materialmangel, gjørme, rugeegg og en kjøkkenhage som nekter å bli ferdig akkurat når jeg vil. Alt skjer samtidig nå også. Bare med jord under neglene i stedet for glasur på fingrene.😂

Det er en annen type travelhet. Det er nå sesongen starter. Selv om det fortsatt er kaldt. Selv om bakken er våt. Selv om ingenting ser ferdig ut. Mars er en måned som lukter våt jord og vår i emning. Og jeg merker at jeg ikke lenger tenker «helvetesmåned». Jeg tenker: her begynner det!

Og kanskje, et sted midt i alt dette som settes i gang her nå – i jorda, i kassene, i kubene og i rugekassen – finnes også starten på noe som kan bli ditt, på en litt annen måte. For når kyllingene klekkes her i vår, vil noen av dem vokse opp som en del av flokken her hos oss, men med egne «eiere» der ute. Kanskje én av dem til deg?