Sunt bondevett - hva søren er det?

Jeg trodde lenge at “sunt bondevett” bare betydde vanlig fornuft. En slags jordnær klokskap som handler om å ikke gjøre ting mer komplisert enn de er. Som kan brukes til det meste: bruke det man har, la være å kjøpe ny grill i februar bare fordi den er på tilbud, planlegge ukeshandelen, håndtere slitne småbarn og ektefeller – eller holde seg unna store oppussingsprosjekter søndag kveld. Altså helt overførbart til livet generelt. En slags universell leveregel om å bruke hodet, holde beina på bakken – og ikke gjøre ting unødvendig vanskelig.

Men jo mer jeg lever med jord på støvlene og høner i blomsterbedet, jo mer lurer jeg på hva "sunt bondevett" egentlig er nå i dag. Når hverdagen styres mer av algoritmer enn årstidene og solnedgangen. Kanskje det ikke lenger handler om å kjenne været, men om å kjenne seg selv?

Å spise opp maten er sunt bondevett?

I gamle dager handlet det om å lese himmelen, kjenne jorda og huske hvor mye høy kyrne trengte til vinteren. Det var kunnskap som gikk i arv, bygget på erfaring og observasjon. Nå er det kanskje mer snakk om å lese seg selv – og vite når man skal logge av? Eller å huske at alt ikke må effektiviseres, måles og dokumenteres for å ha verdi. Har vi fortsatt bondevett når vi må dobbeltsjekke med google hver gang vi skal steke lammelår? (Den dagen nettet blir borte sliter jeg – og ikke fordi vi mangler mat.)

Her på småbruket oppdager jeg stadig at bondevett ikke alltid er logisk. Som å slippe hønene løs fordi man “vil de skal ha det fint”, for så å lure på hvorfor det plutselig er så få egg i rugekassene. Eller å så salat i både mai og juni, miste hele avlingen til snegler – og så glemme det i august og begynne på nytt. (Jeg har kjøpt sneglemiddel, men det ligger fortsatt i garasjen. Til glede for sneglene som har hatt gode dager i åkeren vår) Og ja, jeg kunne nevne ugresset, men det går under kategorien “ting jeg har gitt opp å forstå”.

Jeg begynner å tro at sunt bondevett i dag handler mindre om å vite – og mer om å tåle. Tåle at ting tar tid. Tåle å gjøre feil. Tåle å ikke rekke alt. Det er å stå i regnet og innse at været ikke bryr seg om kalenderen din. Eller å miste en hel åker med squash fordi du ikke rakk å luke – og likevel klare å le litt av det.

Å sette skitne støvler på trappa istedenfor å ta dem med inn er sunt bondevett?

Eller kanskje det handler om å vite når man skal la være. La være å kaste seg over alle nye prosjekter, trender og “revolusjonerende dyrkemetoder” på sosiale medier (det er vanskeligere enn man skulle tro). Å forstå at naturen ikke lar seg effektivisere, uansett hvor mange apper du har. Og å innse at det faktisk er greit at alt ikke går etter planen – for naturen gjør jo ikke det selv heller. Jeg jobber fortsatt med den der. Jeg liker jo å ha kontroll. Men jeg lærer – gjerne på den litt harde måten – at både jord, folk og planer trenger tid.

Så kanskje sunt bondevett i vår tid handler om å tenke litt lenger fram? Ikke bare til neste avling eller neste regning, men til neste generasjon. Om å dyrke tålmodighet, lære av feilene våre – og likevel tørre å le litt når hønene løper over veien og naboen rister på hodet.

Så ja – kanskje sunt bondevett ikke er noe man har, men noe man øver på. Litt hver dag. Mellom kaffekoppen og fjøsdøra. Mellom planene som ryker og nye som vokser fram. Og kanskje det egentlig handler mest om å stå støtt i sitt eget kaos – med et smil og en god dose selvironi?

---

P.S. Vil du lese mer fra småbrukslivet? Meld deg på nyhetsbrevet – der deler jeg små historier, inspirasjon og litt jordnær refleksjon om livet mellom Teams og trillebår.