top of page

Spøker det på småbruket?

Forfatterens bilde: Abelone L. Byrkjedal
Abelone L. Byrkjedal
for 3 minutter siden
4 min lesing

Ja, det er vi ganske sikre på!


stjernehimmel over småbruket
Det kan se idyllisk ut, men er det flere her enn vi tror?

I begynnelsen var det tommestokkene. Du vet hvordan det er når man holder på med et eller annet prosjekt, legger tommestokken fra seg på en benk, går for å hente en drill og når man kommer tilbake, er den borte. Helt normalt. Så kjøper man en ny. Og enda en. Og plutselig har man bodd på småbruket noen år og innser at man antakelig har kjøpt nærmere tjue tommestokker, men når man faktisk trenger en, er man heldig hvis man finner én.


Det rare er at de ikke alltid er borte for godt heller. Av og til dukker en opp igjen. Noen ganger ligger den plutselig tilbake på plassen sin, som om den aldri har vært borte. Andre ganger finner vi den et sted ingen av oss kan huske å ha brukt den. På en hylle i uthuset. På en benk. Ute på tunet. Et sted der det ikke finnes noen naturlig forklaring på hvorfor noen skulle ha målt noe som helst. Men én ting er sikkert: Vi har langt færre tommestokker enn vi har kjøpt. Og det er vanskelig å få regnestykket til å gå opp, uansett hvor mye vi legger inn svinn og dårlig hukommelse.


Det samme gjelder hodelyktene. De har faktisk fast plass. Det skulle man tro hjalp, men det gjør det åpenbart ikke. Jeg vet at jeg eier minst åtte. Kanskje flere. Vi kjøper en ny, legger den på plassen sin, bruker den et par ganger, og så er den borte. En og annen har dukket opp på nattbordet til Øyvind, så lenge trodde jeg det var han som sto bak.


«Hvor la du hodelykta?»

«Jeg la den tilbake.»

«Det gjorde du åpenbart ikke.»

«Jo.»

«Den er jo ikke der.»


For husfredens skyld kjøpte jeg heller enda en hodelykt.


Lenge var konklusjonen derfor enkel: Vi er rotete mennesker. Det er jo ikke akkurat en teori som krever omfattende forskning.


Men så er det dette med sølvskatten på Sæbø.


For folk har bodd her lenge før oss. Veldig lenge. Og for over tusen år siden var det noen som hadde noe svært verdifullt de ønsket å skjule: sølv. Store sølvringer. De ble gjemt under en stein her på Sæbø og ble liggende der i flere hundre år. Hvorfor de ble gjemt, vet ingen. Var det et offer til gudene? Eller skulle kanskje eieren komme tilbake og hente dem? Kanskje var det uro. Kanskje noen var redd for å bli ranet. Eller kanskje skatten ble gjemt av en mann som var helt sikker på at han kom til å huske hvor han hadde lagt den. (Akkurat den siste forklaringen kjenner vi oss etter hvert litt for godt igjen i).


lys på jordet
Er det rådyr eller viking på jordet? Jeg er ikke alltid sikker på om jeg vil vite svaret...

Århundrene gikk. Den som hadde gjemt sølvskatten på Sæbø, kom aldri tilbake for å hente den, og skatten lå der helt til den til slutt ble funnet i 1769. Det burde egentlig vært slutten på historien. Problemet er bare at vi har begynt å lure på om noen ikke har fått med seg den delen.


For tenk deg at du gjemmer noe og vet nøyaktig hvor det ligger. Tretti skritt fra steinen, bort til bekken, sving mot fjorden, forbi den store knausen. Helt opplagt. Ingen grunn til å skrive det ned. Så går det tusen år. Bekken har flyttet seg. Trærne er borte. Nye bygninger har kommet til. Veier er lagt om. Steiner er flyttet. Og menneskene som bor der nå har satt opp både drivhus, hønsehus og en liten gårdsbutikk midt oppi det hele. Da begynner plutselig «tretti skritt fra steinen» å bli en ganske krevende beskrivelse.


Og hvordan finner man tilbake da? Man må naturligvis måle. Derfor tommestokkene.


Det forklarer egentlig mye mer enn det burde. Kanskje er det også derfor noen av dem kommer tilbake. Han trenger dem bare en stund. Måler opp et område. Prøver et nytt sted. Finner ut at det ikke stemmer. Legger tommestokken fra seg. Noen ganger på riktig plass. Andre ganger der han tilfeldigvis er ferdig med den.


Og så er det hodelyktene. Hvis han fortsatt leter, er det jo ikke så unaturlig at mye av arbeidet foregår når vi andre har lagt oss. Dagtid er det tross alt folk, biler, høner, butikkbesøk og generelt ganske mye aktivitet her. Om natta får han arbeidsro. Og da trenger han lys. Det er i hvert fall teorien min.


utsikt småbruket og hjelmeland
Det er lett å finne rasjonelle forklaringer. Men kanskje er det mer mellom himmel og jord...?

For enkelte kvelder kan man faktisk se et lite lys et sted ute i mørket. Ikke et stort lys. Ikke noe dramatisk. Bare en liten hvit prikk som beveger seg sakte. Noen meter fram. Stopp. Litt til siden. Stopp. Så videre. Det ser ikke ut som noen som går en tur. Mer som noen som leter etter noe. Eller måler seg fram.


Jeg går ikke ut for å sjekke for å si det sånn. Tenk om jeg har rett! Bare tenk å støte på en viking på jakt etter skatter... Det bruker sjelden gå bra for sivilbefolkningen! 😱


Problemet er jo at det han leter etter allerede ble funnet for flere hundre år siden. Det ser bare ikke ut til at noen har fortalt ham det. Så han fortsetter. Låner en tommestokk. Tar en hodelykt. Måler. Leter. Flytter seg noen meter. Måler igjen. Og av og til leverer han faktisk ting tilbake.


Det er nesten det mest urovekkende. At en tommestokk kan være borte i flere dager, og så plutselig ligge tilbake på plassen sin, sammenfoldet og tilsynelatende helt uskyldig. Eller at en hodelykt vi har lett etter overalt, en morgen bare ligger der. Ingen av oss har funnet den. Ingen husker å ha lagt den tilbake. Men der er den.



bottom of page