Høna som var død, men ikke visste det selv
Jeg teller høner hver kveld. Det er ikke store flokken, så det er ganske fort gjort. Men forleden begynte jeg å tvile på både egen hukommelse og helt grunnleggende tallforståelse.
I forrige uke så jeg en fugl lette fra hønsegården da jeg luftet hunden. Da jeg gikk inn for å sjekke fant jeg enorme mengder fjær i hønsegården. Ikke tre fjær og litt dun, men så mye at konklusjonen virket ganske åpenbar: Her hadde et rovdyr vært på ferde. Vi lette, men fant ingen høne. Ikke noe skrott heller. Bare fjær. Masse, masse fjær.
Dermed regnet vi med at vi hadde mistet enda ei høne. Det hadde allerede vært ei tung uke i hønsegården, så dette føltes som enda en elendig nyhet på toppen av de andre.
En søster for mye
Så, for to dager siden, telte jeg hønene igjen. Og da stemte ikke regnestykket.
Jeg hadde nemlig en søster for mye og en dramaqueen for lite. De første hønene vi ruget ut er oppkalt etter De syv søstre (jærhøns og cream legbar), mens kull to går under det høyst fortjente navnet dramaqueens (australorps).
Jeg telte på nytt. Samme resultat. Til slutt hentet jeg Øyvind, fordi det er betryggende å ha et vitne når man begynner å lure på om man holder på å bli helt tullete.
Vi begynte med å undersøke søstrene. Og ganske riktig: Der var Maia. Søstera vi hadde regnet som tapt, hadde dukket opp igjen.
Hvor har du vært?
Maia har tydeligvis gjemt seg svært godt. Hvor hun har vært, og hvor lenge hun har ligget i skjul, vet bare hun. Og hun virker ikke spesielt interessert i å forklare seg. 🤪
Hun har et stort sår på ryggen, så noe har definitivt fått tak i henne. Hun har også forsøkt å stelle såret på hønevis – altså ved å fylle det med jord. Det ser heldigvis ikke betent ut, men det må selvfølgelig renses og følges godt med på.
Det merkelige er at hun ikke mangler på langt nær så mye fjær som den haugen vi fant skulle tilsi. Så hvor alle de fjærene kommer fra...? Det mangler fortsatt noen brikker i denne historien!
En dramaqueen ute på egen hånd
Etter at søstera var undersøkt, gikk vi på leting etter dramadronninga. Hun fant vi ute i hønsegården, der hun hadde lagt seg til på bakken.
Dette er faktisk første gang jeg har sett at en av disse hønene har våget seg ut. I teorien burde det derfor vært enkelt å plukke henne opp. Hun lå jo allerede der.
I praksis fikk jeg ikke skikkelig tak. Det ble flaksing og skriking, og jeg glapp henne. Neste forsøk gikk litt bedre, men det var hyling hele veien bort til luka.
Det spørs om noen av dramaqueensene våger seg ut igjen. Rapporten til resten av gjengen er trolig at det er skummelt ute og fullstendig umulig å komme seg hjem igjen.
Flere kamera. Definitivt flere kamera.
Jeg hadde allerede tenkt at vi burde ha bedre kameraovervåkning rundt hønsegården. Etter at vi utvidet hønsegården er det sjelden jeg ser noe på det kameraet som allerede er der. Nå er det ikke lenger noe å tenke på. Det blir flere kamera!
Ikke fordi jeg nødvendigvis drømmer om døgnkontinuerlig høne-TV (selv om det er overraskende meditativt å se på høner), men fordi det hadde vært greit å vite hvem som lusker rundt, hvor hønene blir av – og om noen av dem planlegger nye oppstandelser. 😂
Foreløpig er vi først og fremst glade for at søstera kom tilbake. Litt pjusk, ganske skitten og med et sår som trenger stell, men i live.
Og jeg har lært at når hønseregnskapet plutselig ikke går opp, trenger det ikke bety at jeg har glemt hvordan man teller. Noen ganger betyr det bare at ei høne vi trodde var borte, har bestemt seg for å komme til rette igjen – helt uten å varsle noen.
Og så kommer det tolv nye
Midt i alt hønedramaet har vi også en skikkelig gladnyhet: I dag skal jeg hente tolv nye ISA Brown-høner hos den samme oppdretteren som sist. Jeg har tenkt en stund på å skaffe flere høner, og nå skjer det altså.
De må selvfølgelig ha navn. Denne gangen har jeg valgt tolv av de mest populære jentenavnene i Norge akkurat nå: Emma, Olivia, Nora, Sofie, Leah, Ella, Frida, Ellinor, Astrid, Alma, Hedda og Selma.
Sofia stod også på lista, men det blir litt for likt Sofie. Det finnes grenser for hvor vanskelig jeg trenger å gjøre det.
Om det er særlig praktisk å gi tolv ganske like ISA Brown-høner hvert sitt navn, er et problem for framtidige Abelone. 😂 De skal i alle fall merkes på ulike måter (i den grad man klarer det med hønseringer i fire farger hvor en allerede er holdt av til årskull) slik at det er håp om å se forskjell.
Så dagens høneregnskap ender slik: Én søster har kommet tilbake, én dramaqueen er hentet hjem under høylytte protester – og tolv nye jenter er på vei. Det blir i alle fall ikke mindre å holde styr på.
