Småbruksdrøm – hvorfor så mange lengter etter småbruk

Etter at vi flyttet til småbruket, har jeg oppdaget at det er overraskende mange som går rundt med den samme drømmen. Ikke nødvendigvis en konkret plan, men en følelse av at livet kanskje kunne vært litt annerledes. Litt mer ute. Litt mer plass. Litt mer oversikt over hva man faktisk lever av.

Det handler egentlig om hverdagen

Når man begynner å snakke med folk om småbruk, viser det seg ofte at det ikke egentlig er selve småbruket de lengter etter. Det er noe bak det.

Noen er lei av å bruke store deler av dagen på jobb og pendling. Andre kjenner at de har lyst til å gjøre noe mer konkret i hverdagen – noe hvor man faktisk ser resultatet av det man gjør. Noen lengter etter mer natur, andre etter mer ro, eller etter å vite litt mer om hvor maten på bordet faktisk kommer fra.

For mange handler det rett og slett om hvordan hverdagen ser ut. Stillestittende arbeid. Mye skjerm. En kalender som fylles opp fortere enn man klarer å tømme den. Barna i barnehage og skole, middager som noen ganger ender opp som en brødskive før man løper videre til trening eller aktiviteter.

Dagene går fort. Man får gjort mye, men det kan også føles som om mesteparten av tiden går med til ting som egentlig ikke var helt det man så for seg.

Hos oss startet det under korona

For oss startet det egentlig under korona. Etter et par uker hvor vi gjorde som folk flest og så altfor mye på TV. Og så skrudde vi den av og begynte å snakke sammen i stedet. Litt ordentlig. På en måte som hverdagen kanskje ikke hadde gitt oss så mye rom for på en stund.

Det var ikke sånn at vi en dag satte oss ned og bestemte oss for at «nå skal vi bli småbrukere», vi hadde holdt på litt allerede. Poteter i kompostbingen. Sukkererter og urter i kasser. Jordbær og rabarbra. Et epletre i hagen. Med varierende hell. 😅 Det viser seg for eksempel at ferie i juli kan gi ganske svidd hage. Automatiske vanningssystemer? Det er ikke få typer vi har prøvd...

Agurk i vinduet har jeg for øvrig fått forbud mot. Etter to forsøk hvor plantene festet seg til absolutt alt og deretter visnet fordi jeg ikke klarte å vanne ofte nok, var det slutt. Men nå som vi har drivhus, kjenner jeg at det begynner å klø litt i fingrene igjen.

Så det var ikke sånn at småbruksdrømmen dukket opp ut av ingenting. Vi hadde allerede begynt å dyrke litt, lære litt og oppdage at vi faktisk likte det. Korona ga oss bare tid til å stoppe opp og stille spørsmålet litt tydeligere: Hva om vi kunne gjøre litt mer av dette?

Samtidig er det litt interessant å tenke på at dette egentlig ikke er en ny idé. For bare noen få generasjoner siden var dette helt normalt. Mange familier hadde en liten åkerlapp, noen poteter i kjelleren og kanskje noen høner. Under krigen var det til og med forventet at folk dyrket mat i hagen der de kunne. Poteter, kål, gulrøtter – det som lot seg gjøre. Forskjellen er kanskje bare at før var det nødvendig. I dag er det et valg.

Ligger det litt i blodet?

Det er en ganske stor forskjell på dem som har vokst opp på gård og dem som kommer til småbruk litt senere i livet. Har du arvet en gård eller vokst opp med det, er dette bare en naturlig del av hverdagen. Man har sett hvordan ting gjøres, hva som fungerer, og hva som ikke gjør det.

Kommer du til småbruk som voksen, er det mer som å lære et nytt språk. Man må prøve seg fram litt. Spørre. Gjøre feil. Finne ut av ting etter hvert. Det er i hvert fall sånn det føles her hos oss. Selv om tre av våre foreldre er født og oppvokst på gård, og man skulle tro at noe av dette liksom ligger litt i blodet. Vi lærer fortsatt underveis. Litt hver sesong. Noe fungerer bedre enn vi trodde. Noe fungerer ikke i det hele tatt. Og noe viser seg å ta mye mer tid enn planlagt.

Men midt oppi det oppdager man også noe annet: at det faktisk er ganske tilfredsstillende å hente noe i hagen som ender opp på middagsbordet samme kveld.

Noe for deg?

Det er ikke sikkert det betyr at alle som får en småbruksdrøm faktisk flytter til et småbruk.

Men det forklarer kanskje hvorfor tanken dukker opp?

For mange handler småbruksdrømmen egentlig ikke om å eie en gård. Den handler om å få litt mer av det livet representerer: mer natur, mer oversikt over maten, litt mer tid ute – og kanskje litt mer ro i hverdagen. Og det kan man faktisk begynne å skape lenge før man eventuelt flytter noe sted.

Noen ganger starter det med noe så enkelt som å rydde litt plass i kalenderen. Eller enkelt...? Det kan føles ganske uoverkommelig når man står midt i tidsklemma. Been there, done that! Men det finnes tidsluker og prioriteringer som gjør at du kan oppnå litt mer tid. Slik at du får en ettermiddag ute i hagen. Kan ha et lite bed. Noen poteter i en bøtte. Litt mer tid til å lage mat fra bunnen av. Små ting som gjør at hverdagen føles litt mer håndfast.

I de neste innleggene i denne serien skal jeg skrive litt mer om nettopp det: hvordan man kan begynne å bevege seg i den retningen – uten at det trenger å bli et stort livsprosjekt fra dag én.

Hvis du går rundt med en liten småbruksdrøm selv, kommer jeg til å skrive mer om dette framover. Om dyrking, småbruksliv og alt det vi fortsatt prøver å finne ut av underveis. Vil du få beskjed når nye innlegg kommer, kan du melde deg på nyhetsbrevet.