Sci-fi på småbruket? Jeg har våte drømmer om en robot...
- Abelone L. Byrkjedal
- for 1 døgn siden
- 2 min lesing
Jeg har egentlig bare tre spørsmål:
Kan den parre sokker (riktig) og tørke støv? Altså de to oppgavene hjemme jeg hater aller mest.
Hvordan skal jeg fortelle gubben at vi bør få oss in-house hushjelp? (Og at han må bygge et rom til den. Jeg kan jo ikke ha den stående i stua sammen med poteter og skoltesko.)
Hvorfor har de ikke delt bestillingslenken i saken?
Jeg snakker om den menneskelignende roboten NEO. Og jeg vet – det er galskap. Her sitter jeg på et småbruk der vi allerede har høner i blomsterbedene, en hinderløype av poteter i kjelleren og og en hund som tar jobben som sikkerhetsvakt litt for alvorlig - og vurderer seriøst en robot til rundt 200 000 kroner. Ja – jeg startet umiddelbart på en kost/nytte-analyse. Det er kanskje et tegn på at jeg jobber litt for mye med IT-prosjekter?
Også jeg som alltid sier at god struktur og prioriteringer gjør at jeg har mer tid enn de fleste. Men tanken på å slippe sokkeparring og støvtørking...? For øyeblikket bestikker jeg en av ungene til å gjøre det så om ca. 200 000 par har jeg betalt for den roboten. Selvfinansierende altså!
Automatisering føles så naturlig i jobbverdenen. Der rydder vi, standardiserer, digitaliserer og lager systemer som gjør hverdagen lettere. Hjemme derimot? Der lever vi fortsatt i en slags analog småbruksversjon av Tetris. Lysene styrer seg selv, robotstøvsugerne går i begge etasjer, og kjøkkenapparatene roper når maten er klar. Men alt det andre – det er fortsatt oss.
Oppvasken må settes inn og tas ut. Klær må sorteres, vaskes, brettes og bæres tilbake til skap som ingen helt lukker. Søpla må ut før reven finner den. Blomstene må vannes, gummistøvler sorteres, dopapir fylles på, kofferter tømmes etter overnattingsturer… alle disse småtingene som hver for seg er fort gjort, men som samlet blir en slags stille bakgrunnsstøy i livet. Perfekt for automatisering – hvis det bare finnes noe som kan gjøre det.
Men det er her jeg begynner å lure: hva skjer når robotene faktisk kan ta over hverdagsoppgavene? Hva gjør vi med den ekstra tiden? Og hvordan påvirker det hverdagsaktiviteten vår? Vi som allerede sitter mer enn vi burde, og likevel drømmer om hjelp til alt som faktisk innebærer litt bevegelse. Det er nesten ironisk.
Og ja – jeg innser hvor koko det høres ut. Det er neppe normalt å sitte på kvelden og fantasere om en humanoid hushjelp som rydder gangen før frokost. Men jeg har likevel forbausende lyst på en sånn. Det er akkurat som den dyre kjøkkenmaskinen: man vet man ikke trenger den, men man ser for seg hvor elegant alt kunne vært. (Og ja, jeg har den. Bruker jeg alle funksjonene? Absolutt ikke.)
Litt sånn føles NEO også. En blanding av teknologidilla, småbrukslivets logistikk og prosjektlederens evige jakt på effektivitet. Jeg vet det er overkill. Men jeg vurderer det fortsatt.
Hva ville du automatisert hjemme – eller på småbruket – hvis du kunne?
