Hører vi også til her?

Forrige uke deltok vi på vår aller første Reko-ring. Som produsent altså. Gården produserer med overskudd, så vi kunne selge både egg og poteter. Men da jeg skulle legge ut informasjon om oss og det vi selger la jeg merke til en ting; veldig mange av produsentene skriver stolt at de har drevet i både tre og fire generasjoner. At gården har gått i arv siden bestefar pløyde med hest og bestemor bakte brød i vedovnen (som fortsatt står der!). Det er et nydelig bilde. Historie, røtter og bonderomantikk på sitt aller beste. Man kan ikke annet enn å elske det!

Og så kommer vi da. Litt sånn forsiktig smilende, med egg og poteter i en eske. Småskala og en “vi håper det er greit at vi også er her”-følelse. Jeg kjenner på det hver gang vi skal selge noe. Det er ubehagelig. Jeg har imposter-syndrom i massevis. Vi er jo helt nye. Vi både dobbelt-og trippeltsjekker hvordan man skal merke egg før salg. Vi har ikke logo på bilen (vi har faktisk fortsatt verken unikt gårdsnavn eller logo😂). Vi har ikke tre generasjoners stolthet å lene oss på – bare en idé, en drøm og litt jord under neglene.

Ingen sier at vi ikke hører til – tvert imot. Folk er blide, nysgjerrige og støttende. De spør, de smiler, de kjøper egg og skryter av potetene. Men det er likevel ikke lett å være ny. Hvem er vi liksom, byfolkene som bestemt seg for å drive gård? Og jeg må minne meg selv på at det er greit å være ny. At det er helt normalt. At alle har begynt et sted. Det er bare lett å glemme når man sammenlikner seg med tredje generasjons bønder. De som fikk dette inn med morsmelka og vet hva de skal si og gjøre og prise.

For her kommer vi da, men noen få brett egg fra en lykkelig høneflokk og sekkevis md usprøytede poteter. Forhåpentligvis med riktig beskrivelse og forventet størrelse og kvalitet. Jeg er muligens inhabil, men det smaker fantastisk godt. Og det må jo telle for noe?

Det må være godt nok! For det krever mot å stille seg opp med en kasse og si: “Dette har vi dyrka. Dette har vi laga. Vil du kjøpe?” Det er langt utenfor komfortsonen min. For vi har ikke vært her i fire generasjoner. Dette er første året vi dyrker til flere enn oss selv. Så vi prøver og feiler og gleder oss til å bli bedre. Kanskje blir vi en av dem en dag – de med duk og rutine og generasjoner bak seg. Men akkurat nå er vi de nye. Og vi håper det er plass til oss også.

Så om du ser oss stå litt usikker og famlende, kom gjerne bort og si hei. Spør om eggene er ferske (de er det). Eller enda bedre, kjøp en sekk poteter. Vi er takknemlige, og vi lover å smile – selv om vi fortsatt ikke husker vippsnummeret vårt i hodet.