Hvorfor koster det mer å kjøpe direkte fra bonden?

Dette er et spørsmål jeg selv har stilt. Mange ganger, faktisk. For det gir jo ikke helt mening at det skal være dyrere å kjøpe noe direkte hos bonden enn i dagligvarebutikken.

Kjøtt på tilbud. Rimelige grønnsaker. «Wow, det var billig, jeg kjøper med en sånn!» har jeg tenkt. Og så har jeg gått videre, uten å reflektere så mye mer over det. For mat skal jo være rimelig. Det har vi lært. Dagligvarekjedene forteller oss det hele tiden. At det er sluttsummen som teller, og at det er dumt å betale for mye.

Samtidig har jeg ofte tenkt: Hvis det virkelig er slik at mellomleddene tar så mye av fortjenesten, da burde det jo bli billigere når de forsvinner. Når bonden selger direkte, da er det færre som skal ha sin del av kaka. Prisen burde gå ned. Men det er ikke det som skjer. Tvert imot. Det blir ofte dyrere. Har bonden plutselig blitt grådig?

Det var først da jeg begynte å prise egne produkter, at jeg forsto hvorfor. De synlige kostnadene er lett å regne på. De tingene jeg må kjøpe i butikken for å lage noe: mandler, sukker, konserveringsmiddel og konditorfarge. Glass til å ha syltetøyet i. Esker til makronene. Etiketter. Allerede her var det ubehagelig dyrt. De usynlige kostnadene … strøm, tid, utstyr, slitasje … dem vil jeg helst ikke tenke for mye på!

Hvis jeg skulle ta samme pris som i butikken, så går det ikke rundt. Selv om jeg sammenlikner med de “dyre” produktene som er merket med «lokalmat» eller «matskatt». At jeg ikke får lønn er én ting. At det ikke engang dekker kostnadene, er noe helt annet.

Og da begynte jeg å lure. For vi hører jo hele tiden at bonden får for dårlig betalt. At dagligvarekjedene tar mesteparten av gevinsten. Og likevel: Hyllene er fulle. Mat blir produsert. Bonden driver videre.

Hvorfor aksepterer bønder å få så lite gjennom butikk, men ikke kan selge like billig direkte? Er det ikke samme bonden? Med den samme poteten, det samme egget. Det samme arbeidet som ligger bak. Bare en annen vei ut til deg.

Jeg tror mange, inkludert meg selv, har gått rundt med en litt for enkel forklaring på dette. For når du selger direkte, er det plutselig ingen som deler regninga med deg. Det finnes ikke et hovedkontor. Ingen stor organisasjon. Ingen som tar noe av støyten hvis strømprisen øker, et tak lekker, en maskin ryker eller en sesong slår feil. Alt hviler på én liten drift. Jord, bygg, forsikring, utstyr, vedlikehold, frø, fôr, emballasje, strøm, avgifter. Hele pakka.

Og så er det dette med prisene i butikk. Tilbudsavisene er ikke først og fremst laget for å gjøre det enklere for deg å spare penger. De er laget for å lokke deg inn døra. Poteter, brus og sjokolade selges noen ganger nesten uten fortjeneste, fordi butikken vet at du kjøper noe annet også. Bonden har ikke smågodt og energidrikk som kan betale regninga for potetene. Her må poteten bære seg selv.

I vinter har jeg “binget” Clarkson’s Farm, og én av tingene jeg sitter igjen med, er hvor stor påvirkning været har. For mye regn. For lenge tørt. Sykdom. Tekniske feil. Dårlige sesonger. Når noe går galt, finnes det ingen buffer. Ingen konsern som tar tapet. Det er bonden selv. Som ofte ikke engang vet prisen på avlingen før lenge etterpå. En pris som avhenger av en rekke faktorer han eller hun ikke kontrollerer.

Det er selvfølgelig forskjell på store gårdsbruk og et småbruk. Småbruket kjøper alt i små mengder. Vi får ikke volumrabatter. Vi får ikke spesialavtaler. Vi får faktura på full pris. Butikkjedene kjøper millioner av kilo. Vi kjøper sekker. Det gjør en forskjell.

Småskala er også dyrere enn mange tror. Når du produserer lite, deles alle kostnader på færre produkter. Færre egg. Færre kilo. Færre glass. Mye av arbeidet skjer for hånd. Sortering. Pakking. Merking. Lagring. Bæring. Flytting.

Så prisen handler til slutt om å kunne fortsette. Hvis bonden ikke tjener nok, så gir han eller hun seg. I snitt er det én bonde om dagen som gjør det. Her i Norge altså, hvordan det er globalt aner jeg ikke.

Så når du kjøper direkte hos en bonde, betaler du ikke bare for en vare. Du betaler for at noen fortsatt dyrker her. For at kunnskap ikke forsvinner. For at landskapet holdes i hevd. For matberedskap. For mat dyrket med kjærlighet.

Og det koster ofte litt mer. Men det betyr også litt mer.

Hva tenker du? Forklarer dette hvorfor? Og er vi villige til å ta regninga for det?

Legg gjerne igjen en kommentar eller send oss en melding. Vi liker disse samtalene.